Blir det juridiske landskapet en unnskyldning for ikke å starte arbeidet med data og KI?

Myndighetene pålegger, og offentlige sektor ønsker, å ta i bruk og dele tilgjengelige data, øke digitaliseringstakten og implementere KI i virksomhetens prosesser. Ambisjonene er høye og forventningene til resultater knyttet til effektivisering og innovasjon er høye.

Realitetene ute i virksomhetene og kommunene er imidlertid en litt annen; for mange oppgaver, for få folk, høye forventninger fra innbyggerne, pålagte oppgaver fra Stortinget og stadig strammere budsjetter.

På toppen av dette har Norge (i kombinasjon med EU) et lovverk som ikke er tilpasset hverken de teknologiske mulighetene eller mange innbyggeres holdning til å dele personlige data i bytte mot bedre offentlige tjenester.

Kommuner og andre aktører som ønsker å benytte eksisterende data i kombinasjon med offentlige eller private kilder, går seg raskt vill i et uoversiktlig, juridisk landskap der konsekvensene av å gjøre feil, kan bli store.

Datatilsynet, som sier at de ønsker innovasjon med data, oppleves i praksis av mange som en bremsekloss som både gir konservative råd og utmåler straffereaksjoner i kombinasjon med omdømme- og tillitødeleggende vurderinger av de som blir staffet. Resultatet av alt dette blir enten en grunn, eller en unnskyldning, for ikke å starte arbeidet med å finne og å strukturere data (orden i eget hus) og ikke å forholde seg aktivt til teknologien, data og mulighetene som finnes.

- Er utfordringer knyttet til dagens lovverk, det norske og EUs, en god nok unnskyldning til ikke å sette i gang arbeidet med å få oversikt over egne data, strukturere og dele disse?
- Hva er problemet: lovverket eller tolkningen?
- Er Datatilsynet en fartsdump eller en tilrettelegger? Hva mener de selv og hva mener "kundene"?
- Må Norge konsekvens vente på EU og tilpasse våre lover og regler i ettertid – eller kan vi ta lederrollen, gjøre de tilpasningene vi mener er nødvendige for at lovverket skal støtte realiseringen av teknologiske gevinster?
- Hvem skal betale for arbeidet som kreves når man prøver seg frem i gråsonen mellom lovlig og ulovlig?
- Og er det rimelig å forvente at en kommune, som både risikerer store bøter og omdømmetap, skal være frempå i tolkningen av lovverket?