Er det å være gründer i Norge blitt en risikosport?

Mens de fleste ansatte både i privat og offentlig sektor nyter gullkantede pensjonsordninger og forutsigbarhet, møter gründere økte skatter, byråkratisk skjemavelde og et politisk miljø som ikke forstår realitetene i å bygge noe fra bunnen av. Antall konkurser stiger, og arbeidsdagene på 12–16 timer er regelen, ikke unntaket. Er det rart at færre tør å satse? Norge trenger verdiskaping og innovasjon, men fortsetter å straffe dem som skaper det. Er tiden inne for en gründervennlig revolusjon? Har vi politikere som i det hele tatt forstår hva det innebærer å være grunder?