Er norske byer segregerte?

«Segregering» handler ikke nødvendigvis om historiske raselover i land langt borte. Det er et fenomen som lever i beste velgående, også i Norge. Mange prosesser som driver segregering, er konstant i spill i det norske samfunnet. Boligpriser, omdømme, stedsidentitet og andre faktorer henger sammen på kompliserte måter, som ikke nødvendigvis styres av noen spesifikk agenda eller intensjon. Det trengs ingen dårlig vilje for å skape segregerte byer og tettsteder.

Ta bare hjemstedet ditt. Det finnes et sted hvor de med penger bor, og et sted der de med mindre bor. Og alle vet det. Det finnes steder hvor det bor flere med minoritetsbakgrunn. Steder hvor politiet patruljerer oftere. Det finnes kanskje steder hvor det lukter hasj, steder hvor det lukter gjødsel, steder hvor det lukter fabrikk, steder hvor det lukter nyslått plen.

Segregering er det motsatte av integrering, og det skjer rundt oss hele tiden. I norske byer og tettsteder bor mennesker med ulik økonomi, bakgrunn og etnisitet, men ikke alltid side om side. Vi liker å se på oss selv som et egalitært samfunn, med høy sosial mobilitet. Er det sant, eller er vi i ferd med å segregere det norske samfunnet? Hvordan har vi i så fall kommet hit, og hva betyr det for oss å bo i segregerte byer og regioner?