Er vi paranoide nok når det gjelder sikkerhetstrusler i bygg- og anleggsnæringen?

Mange bygge- og anleggsprosjekter i Norge er samfunnskritiske og dermed attraktive mål for uønsket påvirkning, kriminalitet og sabotasje. Innpass i verdikjeder og utnyttelse av sårbarheter kan gi tilgang til sensitiv informasjon om personer, politiske prosesser og teknologi. Med en skjerpet sikkerhetssituasjon i Europa og verden ellers må vi vite hvem som bygger for oss og hvor innsatsfaktorene kommer fra. Vi må også kunne bekrefte at leverandørene har rutiner som er egnet til å ivareta verdiene våre. De senere årene har det handlet mye om å forebygge korrupsjon og misligheter, og sikre at arbeidstakerne i leverandørkjeden har anstendige arbeidsforhold. Nå skal vi bruke mange av de samme virkemidlene til å sjekke eierskap og reelle rettighetshavere, arbeidstakeres opprinnelse og deres mulighet for deltakelse i samfunnskritiske oppdrag. Som oppdragsgivere må vi vite hvilke teknologiske løsninger som er trygge nok, og skille dem fra løsninger som innebærer en uakseptabel sikkerhetsrisiko. Vi skal ha effektiv adgangskontroll på byggeplasser, men samtidig få jobben gjort. Leverandørene skal ha nok informasjon til å levere effektivt, men vi skal heller ikke dele for mye. Dilemmaene er mange, og de oppstår daglig.

Har vi nok sikkerhetskompetanse i anskaffelser og prosjekter? Har vi gode nok virkemidler i offentlige anskaffelser til å hindre at uvedkommende får tilganger som kan utnyttes til å skade nasjonale sikkerhetsinteresser? Hvordan kan vi innarbeide nye krav i leverandørkjedekontrollen, uten at dette påvirker konkurransen om offentlige anbud? Hvem eier leverandørene våre?

Sentrale utfordringer vi ønsker å adressere:
• Tar bransjen disse sikkerhetstruslene på alvor?
• Hvilke trusler er egentlig aktuelle?
• Er vi sikkerhetsbevisste nok?
Målgrupper:
• Entreprenører og bransjeorganisasjoner
• Byggherrer og oppdragsgivere
• Departementer og regulatoriske myndigheter