Fra festtale til handling: Er det politisk vilje til å satse på tog i Norge?

Se for deg Norge i 2050:
Reisen mellom Oslo og Bergen tar fire timer med tog. De fleste velger jernbanen fremfor fly – fordi det er raskere, billigere og mer komfortabelt. Ringeriksbanen ble det avgjørende steget som gjorde Bergensbanen til et reelt alternativ til fly, og norsk samferdselspolitikk fikk et sårt tiltrengt gjennombrudd.

I 2050 tar vi det for gitt at jernbanen knytter Norge tettere sammen. Folk bor i Hønefoss, Hallingdal og Voss, men pendler enkelt til Oslo eller Bergen. Unge bosetter seg i distriktene uten å ofre jobbmuligheter i storbyen. Reiselivet blomstrer, med flere gjester som velger tog til fjord, fjell og skidestinasjoner. Studiesteder tiltrekker seg studenter som ikke lenger er avhengige av bil. Lokalt næringsliv vokser, gods, mat og medisiner kan fraktes effektivt på bane i stedet for på overfylte veier – også i en krise. Samtidig er veien mellom øst og vest ikke lenger en av Norges farligste.

Alt dette fordi noen politikere i 2025 tok ansvar.

Men det kunne gått annerledes. For i 2025 var ikke dette noen selvfølge. Til tross for tiår med utredninger, løfter og planlagte investeringer sto politikerne overfor et valg: Skulle de prioritere raskere jernbane mellom øst og vest, eller la nok et ferdig planlagt og gryteklart prosjekt forsvinne i det uvisse?

Har vi modige politikere i dag som tør å ta avgjørelser som virkelig betyr noe for fremtiden?

I årevis har samferdselspolitikken vært preget av tilfeldige prioriteringer og politiske omkamper. Milliarder investeres i planlegging, før prosjekter skrotes i siste øyeblikk. Hvorfor blir noen prosjekter realisert, mens andre aldri får satt spaden i jorden? Hvor går grensen mellom politisk handlekraft og et samferdselslotteri? Og ville Bergensbanen i det hele tatt blitt bygget i 2025?