Har Norge råd til BPA? Eller har vi råd til å la være?

Det er en kjensgjerning at personer med funksjonsvariasjoner generelt, og personer med utviklingshemming spesielt, blir diskriminert og utestengt i det norske samfunnet.
Arbeiderpartiet vil nå fremme lovforslag om å innarbeide FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) i menneskerettsloven. Dette er en erkjennelse av den uretten mange er utsatt for, og at det trengs sterkere virkemidler for å oppnå likestilling og et samfunn for alle.

Samtidig opplever vi at individuelle rettigheter er under sterkt press. Kommunene med KS i spissen trekker frem unge funksjonshemmede og "rettighetssamfunnet" som en hovedårsak til deres dårlige økonomi. I stedet kommer det opp forslag om samlokalisering av personer med assistansebehov, slik at tjenestene kan leveres mer kostnadseffektivt.

BPA blir av mange trukket frem som en spesielt kostbar tjeneste. Mange kommunen ønsker både å begrense tildeling av BPA, og samtidig redusere timepriser for BPA-tjenester.

JAG har fulgt debatten om kostnadene ved «yngrebølgen» med bekymring.

I 2024 gjennomførte vi en undersøkelse blant medlemmer og assistansemottakere i JAG. Flertallet av de som er omfattet av undersøkelsen er personer med utviklingshemming. Svarene vi fikk viser at BPA bidrar til å realisere menneskerettigheter i praksis. For eksempel gjelder dette artikkel 19- retten til et selvstendig liv og være en del av samfunnet.
https://jagassistanse.no/lansering-av-bpa-rapporten-2024/

Så hva er realiteten, er BPA en «dyr» tjeneste når alt kommer til alt? Hva er alternativkostnaden i et samfunnsøkonomisk perspektiv? Vil vi ha et samfunn hvor det settes prislapper på tilgang til menneskerettigheter?

Disse og andre spørsmål ønsker vi å belyse i JAGs debatt med politikere og andre aktører som er engasjert i temaene.