Havvind i geopolitisk ruskevær

Nasjonal energisikkerhet seiler opp som et av de viktigste temaene i norsk og europeisk politikk. EU er tydelige i sitt ønske om å bli uavhengig fra russisk gass, redusere importen av råmaterialer og kritiske komponenter fra Asia, Midtøsten og Amerika, samtidig som europeisk industri skal styrkes.
Lokalprodusert fornybar energi er den sikreste, raskeste og mest realistiske veien å gå for både Europa - og Norge. I DNVs siste Energy Transition Outlook peker selskapet på vindkraft som det eneste tilgjengelige og skalerbare alternativet for å dekke etterspørselen etter elektrisitet, som øker i alle sektorer. Samtidig er landvind upopulært i Norge, og mangel på tilgjengelig areal er en utfordring i Europa. I tillegg er det motvind for havvind, og havvindindustrieventyret virker å være på vikende front både i Norge og i andre europeiske land.

Det er mange årsaker til dette. Europa sliter med å utvikle egen skalerbar leverandørindustri i sterk global konkurranse. Leverandørindustrien er heller ikke rigget for store, skalerbare leveranser, og de er dessuten travelt opptatt med en revitalisert olje- og gassnæring. Det er lange ledetider på materiell og komponenter som gjør både nybygg og vedlikehold krevende og dyrt. I tillegg kommer økt risiko knyttet til sameksistens med andre havindustrier, samt leverandørkjeder som rammes av handelskrig og tollbarrierer. Gitt alle disse variablene blir det også kostbart å forsikre installasjonene, gjennom konstruksjonsfasen, driftsfasen og vedlikeholdsfasen.

Vi spør derfor:
• Hvorfor er egentlig havvind så dyrt, og hva er risikobildet aktørene må operere etter?
• Hva gjør vi når det grønne skiftet møter en ny geopolitisk virkelighet?
• Er det mulig å ha korte, europeiske leverandørkjeder i havvindindustrien?
• Hvilken rolle spiller Norge som leverandør av teknologi, løsninger og tjenester?
• Hva kan Norge og norske aktører og virksomheter bidra med for å redusere kostnader og gjøre havvind lønnsomt?