Hva må til for at vi skal klare å ta imot mange flyktninger raskt?

I 2023 og 2024 økte den norske befolkningen med omtrent én prosent per år, på grunn av rekordhøy innvandring. Det er i hovedsak ukrainske flyktninger som står for veksten.

Et høyt antall flyktninger gir et stort press på norske kommuner, blant annet på å finne boliger og inntektsgivende arbeid til alle.

Nå ser vi en økende uro for at kommunenes kapasitet til å bosette og integrere flyktninger er sprengt. Det samme gjelder for vanlige kommunale tjenester som skole, barnehage og helse- og omsorg.

Hvem bør bestemme hvilken kommune som skal få oppgaven?
Er det staten, kommunene eller flyktningene selv som bør bestemme hvor flyktninger får bo?

I Danmark har tradisjonen vært at det er staten som bestemmer hvor hver enkelt flyktning skal bo. Mens i Sverige er det helt motsatt. Der har flyktningene fått bestemme. Norge har vært i midten. Staten ber kommuner bosette, men kommuner kan si nei.

Men den norske modellen funker ikke når det kommer skikkelig mange på en gang.

For å håndtere den store tilstrømningen av flyktninger mer effektivt, åpnet regjeringen opp for at ukrainerne kunne finne seg et sted å bo selv. Mange private aktører sto klare til å hjelpe.

Men hva er best?
Ulempen for flyktningene når kommuner kan si stopp, er at de kan bli boende på mottak lenge.
Ulempen for kommunene, om flyktningene selv kan velge hvor de vil bo, er en mer uoversiktlig situasjon hvor det er vanskeligere å planlegge.

Hva må til for å få et system som faktisk fungerer – også ved neste flyktningebølge?

NIBR på Arendalsuka 2025 spør:
HVA MÅ TIL?

Bevare naturen. Bygge nok boliger. Omstille samfunnet. Inkludere flyktninger. Få flere folk i jobb.

Det er gode mål.

Og det finnes masse kunnskap.

Hvorfor får vi det ikke bedre til?

Er politikken bare Soria Moria-drømmer som umulig kan gjennomføres i praksis?