Er det staten, kommunene eller flyktningene selv som bør bestemme hvor flyktninger får bo?

Norge, Sverige og Danmark har tre helt forskjellige måter å bosette flyktninger på.

Mens staten i Danmark bestemmer hvor den enkelte flyktning skal bo, har flyktningene i Sverige i større grad fått bestemme selv. I Norge skjer bosettingen tradisjonelt som et samarbeid mellom staten og kommunene.

Staten ber kommunene bosette et gitt antall, men kommunene avgjør selv hvor mange de kan ta imot.

Samtidig har flyktningene selv lite herredømme over hvor i landet de får bo, med mindre de kan forsørge seg selv.

Norge har de siste årene hatt rekordhøy innvandring, primært på grunn av ukrainske flyktninger, med over 80.000 bosatt fra mars 2022. Det har skapt et betydelig press på norske kommuner.

Utfordringene er store når det gjelder å finne bolig til flyktningene og sikre tilgang til kommunale tjenester som skole, barnehage, helse og omsorg – både for flyktningene og den øvrige befolkningen. Kapasiteten i kommunene oppleves som sprengt.

Den store tilstrømningen har imidlertid også avdekket noen dilemmaer og erfaringer ved den norske bosettingsmodellen:

• Styring vs. valgfrihet: Bosettingsmodellen under normale tider, med lave og moderate ankomster, gir flyktningen liten innflytelse over bosettingssted. Men i 2022 og 2023, da det kom mange fordrevne fra Ukraina, bodde mer enn en tredjedel privat. De ble ofte bosatt i den kommunen de kom til på eget initiativ. Dette reiser spørsmålet om det kan være lurt at flyktningene i større grad får påvirke bosettingssted?

• Press på kommunene og mulige gevinster ved flyktningens valg: Det er et reelt press på kommunenes kapasitet. Kan dette systemet, som oppstod delvis spontant under krisen, være mer effektivt eller integrerende på sikt? Eller vil kommunene miste mulighet til å planlegge og dimensjonere offentlige tjenester?

• Dilemmaet om systemets robusthet: Erfaringene fra en pågående flyktningekrise – både presset på kommunene og den praktiske håndteringen med privat innkvartering og lokal bosetting – gir grunnlag for å vurdere hva som må til for å få et mer robust system.

Hva må til for å få et system for bosetting av flyktninger som fungerer optimalt i en normalsituasjon– og ikke minst ved neste store og uforutsette flyktningebølge?

NIBR på Arendalsuka 2025 spør:

HVA MÅ TIL?

Bevare naturen. Bygge nok boliger. Omstille samfunnet. Inkludere flyktninger. Få flere folk i jobb.

Det er gode mål.

Og det finnes masse kunnskap.

Hvorfor får vi det ikke bedre til?

Er politikken bare Soria Moria-drømmer som umulig kan gjennomføres i praksis?