Hvordan kan vi gi mer makt til barn i kommunale, regionale og nasjonale beslutninger?

FNs barnekonvensjon sier at når skoler, tjenester, kommuner, regionale og nasjonale myndigheter skal ta beslutninger som angår barn under 18 år, skal grupper av de barna som beslutningen gjelder, inviteres til å uttale seg. Det kan gjelde barn som berøres av utbygging eller nedleggelse, som strever med å lære, som strever med psykisk helse, som er utsatt for vold, som ruser seg eller gjør kriminalitet - og for noen avgjørelser gjelder det alle barn. Synspunktene skal systematisk høres, vurderes, vektlegges og dokumenteres, knyttet til beslutningen det gjelder.

FNs barnekonvensjon forplikter alle stater til dette. Det kan ikke velges bort. Den irske professoren Laura Lundy har fått stor oppmerksomhet internasjonalt for å inspirere myndigheter til å sikre barns rett til å bli hørt i beslutninger. Hun besøkte Oslo og FF sist høst og uttalte at Norge har vært et foregangsland for barns rettigheter, men at vi ikke er gode til å sikre artikkel 12. Hun oppfordret Norge til å få fart på dette arbeidet. FNs barnekomite ba også nylig Norge å sikre at grupper av barn blir hørt i beslutninger som angår dem.

Kan dette bidra til bedre opplyste og mer treffsikre beslutninger for barn? Må dette innebære en gjennomgripende reform i det norske samfunnet? Hvordan kan vi få det til? Finnes det gode eksempler? og hvem har egentlig ansvaret?

I starten av dialogen forklarer de unge synspunkter fra mange barn om hvorfor og hvordan gi mer makt til barn i beslutninger.