Når doktorgraden går på helsa løs: PhD-kandidaters kamp for å bytte veileder

Å ta en doktorgrad er krevende, og kvaliteten på veiledningen er avgjørende for å lykkes. Men hva skjer når veiledningen svikter?

I et akademia preget av sterke makthierarkier befinner mange stipendiater seg i en sårbar posisjon. Utfordringer i veiledningsforholdet kan føre til psykiske og fysiske belastninger, forsinkelser i fremdriften – eller i verste fall avbrutt doktorgrad.

For mange blir bytte av veileder eneste utvei, men dette er fortsatt et tabubelagt tema i mange fagmiljøer. Doktorgradsveiledning er i Norge nært knyttet til veilederens egen karriere, og frykten for manglende støtte eller negative konsekvenser gjør at mange forblir i krevende og uheldige veiledningsrelasjoner.

Forsinkelser og frafall er et betydelig problem: 23 prosent avbryter, og kun 35 prosent fullfører innen fem år. Dette får ikke bare store personlige konsekvenser, men innebærer også tap av forskningskapasitet og verdifulle talenter – med økonomiske og samfunnsmessige følger.

Hvilken betydning har veiledningsforholdet for stipendiatenes helse, progresjon og karriereutvikling? Hva skjer når veiledningen ikke fungerer, og hvordan ivaretar institusjonene PhD-kandidater i sårbare situasjoner?

I denne sesjonen presenteres ferske funn fra et forskningsprosjekt der over 100 stipendiater ved norske universiteter og høgskoler deler sine erfaringer med veilederbytte. Funnene kaster lys over noen skyggesider ved ph.d.-utdanningen: Stipendiater forteller om ulike former for maktmisbruk, fraværende eller kontrollerende veiledere, og mange rapporterer alvorlige psykiske eller fysiske belastninger. Studien viser hvordan maktstrukturer, lojalitetskrav og frykt for represalier kan gjøre det vanskelig å si ifra eller få hjelp.

Etter presentasjonen følger en paneldebatt om hvordan akademia kan skape tryggere rammer for unge forskere, styrke kvaliteten på veiledningen og redusere frafall.

Bli med på en viktig samtale om hvordan vi kan styrke norsk forskerutdanning!