Når doktorgraden går på helsa løs: PhD-kandidaters kamp for å bytte veileder

Å ta en doktorgrad er krevende, og kvaliteten på veiledningen er avgjørende for å lykkes. Men hva skjer når veiledningen svikter?

I et akademia preget av sterke makthierarkier befinner mange stipendiater seg i en sårbar posisjon. Utfordringer i veiledningsforholdet kan føre til psykiske og fysiske belastninger, forsinkelser i fremdriften – eller i verste fall avbrutt doktorgrad.

For mange blir bytte av veileder eneste utvei, men dette er fortsatt et tabubelagt tema i mange fagmiljøer. Doktorgradsveiledning er i Norge nært knyttet til veilederens egen karriere, og frykten for manglende støtte eller negative konsekvenser gjør at mange forblir i krevende og uheldige veiledningsrelasjoner.

Forsinkelser og frafall er et betydelig problem: 24 prosent avbryter, 14 prosent fullfører innen tre år, og kun 34 prosent innen fem. Dette får ikke bare store personlige konsekvenser, men innebærer også tap av forskningskapasitet og verdifulle talenter – med økonomiske og samfunnsmessige følger.

Hvilken betydning har veiledningsforholdet for stipendiatenes helse, progresjon og karriereutvikling? Hva skjer når veiledningen ikke fungerer, og hvordan ivaretar institusjonene PhD-kandidater i sårbare situasjoner?

I denne sesjonen presenteres ferske funn fra et forskningsprosjekt der over 100 stipendiater ved norske universiteter og høgskoler deler sine erfaringer med veilederbytte. Studien gir ny innsikt i hvorfor slike bytter skjer, hvilke konsekvenser utfordrende veiledningsforhold har for stipendiatenes faglige utvikling og helse, og hvordan institusjonene håndterer slike situasjoner.

Etter presentasjonen følger en paneldebatt om hvordan akademia kan skape tryggere rammer for unge forskere, styrke kvaliteten på veiledningen og redusere frafall.

Bli med på en viktig samtale om hvordan vi kan styrke norsk forskerutdanning!