Norge en havbunnskjempe: muligheter og ansvar - en Lavvo samtale

Norsk kontinentalsokkels yttergrenser ble formelt definert gjennom vår ratifisering av Genevekonvensjonen i 1958, etterfulgt av lov om kontroll over ressursene på sokkelen i 1963. I løpet av 1960-og 70-tallet ble midtlinjeprinsippet etablert, blant annet gjennom avtaler med Danmark og Storbritannia. Norsk økonomisk sone er basert på FNs havrettskommisjon fra 1982 som gav stater rett til en økonomisk sone på inntil 200 nautiske mil fra grunnlinjen. For Norge ble det også etablert fiskerisoner rundt Svalbard og Jan Mayen, og en forlengelse av norsk kontinentalsokkel i Nord-Atlanteren og nord for Svalbard ble akseptert av FNs kontinentalsokkelkommisjon i 2009.

I løpet av de siste 40 år har Norge tatt ansvar for 8 ganger mer havområde på den nordlige halvkulen enn det landet Harald Hårfagre samlet for over 1000 år siden. I tillegg fastslo havrettens grensekommisjon Norges sokkel rundt Bouvetøya i sør-Atlanteren i 2019, noe som representerte dobbelt så mye som Norges landareal. I tillegg har Norge juridiksjon over Dronning Mauds land i Antarktis med tilhørende kontinentalsokkel, som alene utgjør dobbelt så mye som alt annet areal Norge forvalter.

Hvordan ble Norge en slik havsupermakt, hvilke muligheter og ansvar medfører dette og hvorfor er det så lite i allmenhetens bevissthet?

I denne samtalen skal vi dykke litt ned i denne spennende historien for å forstå litt mer av hvordan vi endte opp som en så viktig aktør til havs, og for å forstå hvordan denne rollen både åpner for muligheter og forplikter oss. Vi skal høre hva politikere, embedsverk, forskere, og media tenker om hvordan vår rolle som havsupermakt bør utformes og kommuniseres, og hvilke utviklingstrekk de ser for seg i årene fremover.