Samarbeid for redusert arbeidskraftsutslipp

Introduksjon
Til tross for gode velferdsordninger opplever Norge et jevnt “utslipp” av arbeidskraft – mange forsvinner helt eller delvis ut av arbeidslivet på grunn av helseproblemer. Begrepet arbeidskraftsutslipp kan sammenlignes med et slags “svinn” av menneskelige ressurser: Hvert år går tusenvis av arbeidstakere over på langtidssykemelding, arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd. Vi står overfor en dobbel utfordring: Vi trenger flere hender i arbeid på grunn av en aldrende befolkning, men opplever samtidig at mange i sin beste alder faller fra. Kan bedre samhandling mellom aktørene hindre dette sløseriet av talent og erfaring?

Nøkkeltall
Ved utgangen av 2024 var 373 000 nordmenn mottakere av uføretrygd (NAV) – det høyeste antall noensinne. Langvarig sykefravær er ofte veien inn i denne statistikken; hele 31% av langtidsfraværet skyldes muskel- og skjelettlidelser og rundt 26% skyldes psykiske lidelser (NAV). Hvis sykefraværet i Norge kunne reduseres til svensk nivå, ville det frigjort anslagsvis 40 000 årsverk i arbeidskraft (Perspektivmeldingen 2023). Dette illustrerer potensialet: Klarer vi å beholde flere i arbeid, vinner både individet, arbeidsgiverne og samfunnet stort.

Bakteppe
Myndighetene og partene i arbeidslivet har i en årrekke forsøkt å møte denne utfordringen gjennom IA-avtaler (inkluderende arbeidsliv) og ulike tiltak. Likevel øker fraværet. Mange peker på mangelfull samhandling som en årsak. Dagens system er silo-preget: Arbeidsgiver, fastlege og NAV gjør sine oppgaver, men koordineringen svikter ofte. Eksempelvis kan en sykmeldt oppleve at ingen tar helhetlig ansvar – fastlegen har knapt tid, NAV kommer seint på banen, og arbeidsgiver er usikker på hva som kan gjøres. Det finnes lyspunkter: I noen kommuner har man hatt pilotprosjekter der NAV-veiledere, helsepersonell og arbeidsgiver møtes tidlig i sykefraværet for å legge en plan. Resultatene er lovende – flere kommer raskere tilbake i jobb. Likevel gjenstår det å få dette ut i full skala.

Generalsekretæren i Norsk Revmatikerforbund har også påpekt at de med kroniske lidelser ofte faller mellom stolene i systemet – bedre koordinering kunne holdt mange av dem i arbeid lenger.

Spørsmål som løftes
Hvordan kan vi bygge et tettere samarbeid mellom helsevesenet, NAV og arbeidsgivere fra dag én i en sykemelding? Bør fastlegen få betalt for å delta i dialogmøter tidlig, heller enn at første møte er etter 6 måneder? Trenger NAV mer ressurser til oppsøkende virksomhet mot sykmeldte og deres arbeidsgivere? Hva kan vi lære av virksomheter som lykkes med tidlig tilrettelegging – finnes det beste praksis som kan spres? Og er lovverket fleksibelt nok – for eksempel, kan gradert sykmelding eller midlertidig tilpassede jobber brukes mer aktivt for å unngå full uføretrygd?