Samfunnsverdien av kystnær havbunnskartlegging og marine grunnkart

Norge er en kystnasjon og har verdens nest lengste kystlinje. Sjømatnæringen sysselsetter ca.100 000 mennesker, har høy eksportverdi og gir høye skatteinntekter. Regjeringen og Stortinget har høye ambisjoner for kunnskapsbasert arealforvaltning og bærekraftig utvikling av blå næringer. Kystnær havbunn er imidlertid altfor dårlig kartlagt til å realisere bærekraftig næringsutvikling, ikke minst i Troms og Finnmark.

Etterspørsel etter havbunnskart er stor på kommunalt og regionalt nivå. Samlet sett har Norges geologiske undersøkelse (NGU), Kartverket og Havforskningsinstituttet (HI) – som de eneste aktørene - den spisskompetansen, infrastrukturen og sikkerhetsklareringen som trengs for å produsere marine grunnkart. Men med dagens finansiering er det ikke mulig å kartlegge i høyt nok tempo eller med god nok kvalitet til å gi politikere, næringslivsledere og saksbehandlere beslutningsgrunnlaget de trenger. Detaljerte dybdekart finnes for knapt 40%, detaljerte geologiske kart for knapt 15% og naturtypekart for kun 5%. Resultatet langs kysten er lang konsesjonsbehandling, manglende investeringer og tidvis høyt konfliktnivå. Har vi råd til å la være å kartlegge vår kystnære havbunn? Vi tar samtalen.