Er norske bistandsorganisasjoner et overflødig mellomledd?

Det er bred enighet om at bistand skal være kostnadseffektiv og respondere på lokalt definerte utfordringer.
Hvorfor insisterer Norge derfor på at midler skal kanaliseres gjennom etablerte norske organisasjoner, og hvorfor har vi bygget et bistandsbyråkrati i Norge, når lokale aktører ofte gjør jobben bedre, til lavere kostnader og har både tillitt og tilgang når kriser rammer?

Til tross for internasjonale forpliktelser og bred enighet om "lokalisering", fortsetter store deler av norsk bistand å gå gjennom FN og norske organisasjoner. Hvorfor er det sånn når de lokale organisasjonene på bakken både har tilgang til de mest marginaliserte når kriser rammer, høy tillitt og dyp kontekstforståelse.

Hvorfor kan vi ikke sende penger direkte til dem som vet best hvordan midlene bør brukes?

Møt panelet fra norske organisasjoner, Langsikt, Civita og Norad.